Niels Christian Geelmuyden:
Pillebefinnende Hva vet vi om medisinene vi tar?
Cappelen Damm (2017)

Geelmuydens bok er den siste i en hel rekke bøker de siste årene som har et kritisk søkelys på helsefarlig medisinbruk, men dette er den første boken som gis ut på et av de store norske forlagene.

Statsviteren, kåsøren, journalisten og forfatteren har sin egen transplanterte nyre, med påfølgende bruk av en rekke medisiner, som et bakteppe. Han skriver også at han er fullt på det rene med at han også i denne boken presenterer den andre versjon av et fenomen. Det finnes minst like mange sannheter om legemidler som du gjør om næringsmidler.

I boken er det egne kapitler om blodtrykksmedisin, kolesterolsenkende, blodfortynnende og smertestillende medisiner, antibiotika, antidepressiva og ADHD-medisiner, p-piller og potensmidler samt protonepumpehemmere (mot sure oppstøt). Forfatteren skulle gjerne ha skrevet om også diabetes, stoffskiftesykdommer, kreft, astma, allergi, epilepsi og vaksiner. Men han har nok skjønt det vesentlige med begrensningens kunst, selv om boken er på 377 sider.

Felles for alle medikamentkapitlene er at Geelmuyden beskriver hvor liten vitenskapelig evidens det er bak svært mange av de mest brukte medisiner. Legemiddelindustrien underslår fakta, manipulerer forskningsdata, lyger og bløffer, jukser og bestikker både myndigheter, leger, pasientorganisasjoner og medisinske tidsskrift. Forfatteren henviser også til en rekke eksempler på at også myndigheter og helsepersonell blir ført bak lyset. Boken nevner også at det viser seg ofte at forskere som forsvarer den farmasøytiske industrien, har store egeninteresser i den. Industrien bruker langt flere midler på markedsføring enn på forskning. Legemiddelindustriens mål er at friske mennesker skal ta så mange medisiner som mulig for å hindre eventuelle, eller i hvert fall redusere eventuelle mulige risiki betraktelig. Blodtrykksmedisiner og helsefarlige statiner er eksempler på dette.

Forfatteren avslutter hvert kapittel med å gi gode råd til medisinbrukerne. Råd som går igjen er røykeslutt, redusert bruk av alkohol, vegetariske og aller helst økologiske matvarer og fysisk aktivitet. Noen forskningsstudier viser at 80 % av alle hjerte- og karsykdommer kan forhindres ved å justere kosthold og livsstil. Ifølge den verdenskjente fjernsynskokken, James Oliver, er det fastslått av mer enn 60 % av menneskene i vår del av verden dør av matrelaterte sykdommer. Boken er fullspekket av statistikk og en rekke godt dokumenterte forskningsresultater og undersøkelser.

Produksjon og salg av legemidler er den største industrien på verdensbasis med en omsetning stipulert til 10 000 milliarder kroner i 2014. En industri som danker ut olje, gass, media og bilproduksjon når det gjelder profitt. Et mye brukt antidepressiva koster 11,39 dollar per tablett, mens prisen på et kopipreparat er på bare 3 cent per stykk. 80 % av 192 forfattere av 44 veiledende medisinske dokumenter har mottatt penger fra den farmasøytiske industrien. Dårlig malariamedisin tok livet av 122 000 afrikanske barn i 2013. 14 millioner mennesker dør årlig av sykdommer som kan behandles, men legemiddelindustrien vil ikke selge medikamentene fordi de tjener for lite på dem. Musikere, andre artister, studenter og skyttere i Norge misbruker livsfarlige betablokkere.

Niels Chr. Geelmuyden Foto: Astrid Hexeberg

Geelmuyden har selv ingen gode erfaringer med alternativ medisin, men avviser ikke at det kan ha noe for seg. Det han derimot er svært positiv til, er ulike kosttilskudd og plantebaserte legemidler. Det finnes for eksempel en sovemedisin som er laget av tørket ekstrakt av pasjonsblomst. Hypericum og rødgjæret ris anbefales på det varmeste. Overlege ved Lipidklinikken, Kjetil Retterstøl, opplever det som trist at norske myndigheter har valgt å begrense omsetningen av naturmiddel med god effekt og lav risiko for bivirkninger. Ifølge Dag Viljen Poleszynski, redaktøren av Helsemagasinet, vil ikke helsemyndighetene tillate salg av preparater som kan konkurrere ut patenterte og dyre medisiner.

Boken kan leses som en kriminalroman. Hvem er så skyld i elendigheten? Uten tvil har den farmasøytiske industrien millionvis av dødsfall på samvittigheten. I tillegg har millionvis av mennesker blitt skadet for livet og fått livskvaliteten kraftig redusert. Skylden kan deles med forskere, medisinske tidsskrift, og også for mange slepphendte, kunnskapsløse og kyniske leger. Men hvem er den norske hovedforbryteren? Allerede tidlig i boken får vi et frempek om at det er Legemiddelverkets direktør, Steinar Madsen. Men i stedet for å si at han og Legemiddelverket er kjøpt og betalt av legemiddelindustrien, siterer Geelmuyden fra Madsens store arsenal og repertoar av hyklerske krokodilletårer. Det være seg fra at hvis dette stemmer, må vi gjøre noe med det, eller at vi ikke kan ha det slik. Forfatterens understatement er å vise manglende samsvar mellom det Madsen sier og den han gjør eller unnlater å gjøre i praksis. Men i etterordet er det ingen tvil om hvilke interesser Legemiddelverket ivaretar:

«Det må i denne boken, som de fleste bøker om legemiddelindustrien, kunne anses som hevet over enhver rimelig tvil at myndighetsorgan ofte eller i hovedsak betjener interessene til mektige produsenter fremfor interessene til pasienter og forbrukere».

Geelmuyden mener mye kan gjøres for å stagge den farmasøytiske industrien. Legemidler kan pålegges en offentlig avgift, reseptavgiften kan høynes, myndigheter kan frata industrien patenter og få produkter fjernet fra blå resept. Bøter i milliardklassen hjelper lite så lenge de utgjør noen få prosent av profitten. Forfatteren er ærlig, og han sier at han ble sjokkert da han oppdaget at såkalt evidensbasert forskning er tynn, manipulert og mangelfull. Han ante ikke på forhånd at halvparten av medisinsk forskning aldri blir publisert, og at mye av resten er manipulert.

Det er et klokt grep av forfatteren å bruke seg selv som pasientkasus. Det gjør stoffet enda mer interessant og levende. Han har et ledig språk, og han forklarer på en svært god måte til dels komplisert stoff. Oversikten over kilder, som han benytter seg av, er svært omfattende. Stikkordslisten er på 15 sider.

Med sin grundighet, interesse for helsebringende livsstil, er det spennende om den uredde, kritisk tenkende og språklige feinschmecker, ville kaste seg over homøopatien. Da kunne han se på all evidensbasert forskning som blir underslått og sensurert bort i Norge. Videre hvordan Legemiddelverket ser ut til å lykkes med i realiteten å forby homøopatisk behandling. En behandling som Helsedirektoratet forbød for over 50 år siden, men hvor de som sloss for homøopatien vant frem med seier i Høyesterett i 1966. Og hvis Geelmuyden skulle få lyst til å kikke på den delen av legemiddelindustrien som via Folkehelseinstituttet promoterer vaksiner, ville han finne svært mange paralleller til resten av industrien. Og hvis han satte seg inn i homøopatisk profylakse ville han finne godt dokumentert forskning som viser at det finnes billige og ufarlige alternativer til både forebygging og behandling av malaria og en rekke andre epidemiske sykdommer. For den visjonæer forfatteren måtte være interessant å se at det finnes et ufarlig og billig alternativ til barnevaksinasjonsprogrammet.